Det er visstnok påske. Helligdager. Fri. Deilig... eller? Når man har er sykemeldt er dagene helt like. Mandager er like onsdager. Torsdager er like tirsdager. Den eneste dagen som er litt annerledes er søndag, for da er butikkene stengt. Ikke Joker'n da. Og Plantasjen. Men alt det andre... Jeg kan ikke gå på Triaden og gå trimrunden min. I hele vinter har shoppingsentrene Triaden og Metro vært mine trimrunder da jeg ikke har kunnet gå ute pga is og snø. Men ikke på søndager.
Det er rart det der, om du trenger blomster så kan du få det på søndager til vanlig pris. Men trenger du melk og brød, DA må du betale blodpris for det på Joker eller bensinstasjoner. Når jeg bodde i Sverige var alt åpent mellom 11- 15 på Søndager også da. Da kunne jeg få epler og foundations til vanlig pris, og studentene hadde lett for å få ekstrajobber og kunne tjene litt penger. Du fikk ikke mye eksperthjelp på søndagene for betjeningen var bare ekstrapersonell, men du fikk det du trengte. Hvorfor er det så viktig i Norge at vi kan få kjøpt blomster, kattemat og potetgull til vanlig pris på Plantasjen, men melk og brød må vi på storkiosker for å få kjøpt? Og trenger jeg hammer og spiker på en søndag, da er det kjørt.... Skjønn det den som kan.
Når man er vandt til struktur i hverdagen, så er overgangen til være langtidssykemeldt veldig heftig. Dagene går. Og de går fort. Det er ikke det som er problemet, men det er det å få denne tankeboksen til å skjønne at man ikke klarer å gå på jobb lenger. I mitt hode burde jeg vært på jobb. Jeg klarere jo å stå opp. Ja, det tar mye lenger tid, men da kan jeg jo bare stå opp to timer før da... Men så var det denne energien da. Og dette tåkehavet i hodet. Og verken i kroppen. Og denne drittsekken på magen.
Det verste er egentlig tåkehavet i hodet. Jeg husker ikke en dritt lenger. Og jeg finner ikke ordene.
Fra å ha vært skikkelig rappkjefta og snakka i et sett, så finner jeg ikke lenger de ordene jeg så sårt trenger! De ligger ikke å vaker bak hjernebarken og venter på å få komme ut og leke lenger. WTF liksom...
Til vanlig går det veldig bra å "bare gå hjemme". Dagene er fylt opp med legebesøk, hente utstyr med mer. Og innimellom går jeg på maleklubben og maler bilder. Men når jeg har vært hos stomisykepleier, eller har halt bilder i noen timer er jeg helt tømt for energi. Og jeg klarer bare ikke å lade opp batteriet til fult igjen.
Men... i mitt hode blir alt dette mye bedre bare jeg får lagt inn tarmen igjen. DA.. da du, da skal jeg sykle birken og svømme over Hardangervidda. Da skal jeg bli lang og tynn og drit rik.
Da skal jeg ha kontroll over hvilken dag det er og da skal jeg aldri mer ikke vite at jeg skulle ha stilt klokka og komme en time for sent til middag.
Da skal jeg ha full kontroll igjen. Slik jeg hadde før!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar