ADHD

 I alle år på skolen var jeg den som ikke kunne holde kjeft. Den som skravla mest i klasserommet og sa i mot lærerne hele tiden. Hun som aldri gjorde lekser og som ikke fulgte med i timene. Men til lærernes store ergrelse gjorde jeg det alltid godt på prøver selv om jeg aldri satt mer enn en time eller maks to på tentamener og eksamener. 
Jeg fikk med meg alt som ble sagt. Men jeg kjedet meg. Jeg ble sett på som uromoment og fikk "spesialundervisning" med de andre uromomentene på skolen innimellom. Men der ble jeg fort tatt ut igjen.  Jeg passet ikke inn der heller. 
Og oppførselskarakterene mine var aldri noe å skryte av gitt. Jeg sa i fra selv om dette ikke var til mitt eget beste på noen måte. Slik har det alltid vært! Jeg har fått ta noen smeller for det oppigjennom ja. Men rettferdighet er viktig, og om den det gjelder selv ikke klarer å si i fra, så gjør jeg det! 

I alle år har jeg multitasket. Jeg kan ikke sitte stille og bare se på tv. Jeg må gjøre noe annet også. Og jeg må opp og røre på meg hele tiden. Jeg har problemer med å sitte stille å se en hel film. Jeg kjeder meg på kino. Selv på konserter begynner jeg å kjede meg midt i. Men får jeg multitaske går det veldig bra. 
På jobb kan jeg sitte å lese Nettavisen mens jeg snakker med en kunde på telefonen om hvordan han løser problemene han har. 
Jeg har alltid funnet løsninger på ting veldig fort og er veldig opptatt av å følge regler! Regler er til for å følges! Jeg blir helt forvirret av folk som ikke følger regler! 
I alle år har jeg jobbet, og gått hjem og sovet. Jeg har 0 energi til andre ting. Jeg har prøvd å ha hobbyer, trene med mer, men det går bare ikke. All energi går ut på å jobbe. 
For to år siden sendte fastlegen min meg til en nevrolog for å sjekke om jeg hadde ADHD. Intelligentesten gikk glatt. Nada problemas. Høyeste skår. Men så... så skulle jeg sitte i 20 minutter å se på en skjerm hvor det kom opp bokstaver. Hver gang det kom opp en T skulle jeg trykke på spacetasten. Han som testet meg gikk ut av rommet og jeg skulle sitte der alene og trykke på T'er...i 20 minutter!!!!! 
Herremildejævler altså... Jeg fant frem telefon og sjekker mailer, facebook, leste litt nyheter, gikk litt rundt og så ut av vinduet. Og innimellom trykket jeg litt på spacetasten mens jeg så om det var noe kult på Nelly. Jeg håpet på at jeg hadde treff på en eller annen T i alle fall. Det hadde jeg nok ikke, for den testen strøk jeg glatt på. 

Det tok et år før jeg fikk time igjen på DPS. Der fikk jeg snakke med en Psykiater eller psykolog eller noe sånt.- Hun tok blodtrykk og puls og de var så klart høye, som de fleste med ADHD, så jeg fikk beskjed om å kontakte fastlegen for å gå med blodtrykks apparat i et døgn. Dette apparatet var så klart defekt, så målingene ble helt koko, men fastlegen tok kontakt med DPS, så jeg fikk begynne med Ritalin. 
Jeg hadde fra før fått Cymbalta, lykkepiller... Disse hadde jeg fått mot fibromyalgismerter. det er det man får mot det.... Tar meg faan at man kan bli deppa av å ha smerter hele tiden! Men altså.,..  
I min desperasjon for å få en bedre hverdag hadde jeg økt dosen på Cymbalta til 120mg pr døgn. Høyeste dose. Jeg var helt flat... Hadde ikke mye følsesliv på den tiden akkurat. Og like bra var nok det. men jeg fant da ut at jeg kunne endelig slutte med Cymbalta, for det hadde de sagt at jeg kunne på DPS. Men ingen sa HVORDAN eller hva som ble fremdriften, så jeg bare sluttet jeg.  Og det ble jo helt krasj.... så når jeg kom på DPS neste gang og sa at nå er jeg klar for å prøve ut Ritalin, og hun psykologen eller psykriater eller psyko ett eller annet sa at "nei, vi må ha mer tester" ble jeg helt klin gal.: Jeg grein og kjefta og sa at dette gadd jeg ikke mer og så bare gikk jeg. 
Så hørte jeg ikke noe mer på en stund. Bare det å la en person gå i fra DPS i den tilstanden er helt utrolig! Jaggu sa jeg mentalt helsehjelp!
Etter noen dager eller en uke ringte hun og bad meg komme tilbake. og DA fikk jeg Ritalin. 
Å ta Ritalin var som å se verden i farger. Som om jeg hadde levd i en gammel svart/hvitfilm, de som er filmet i mye færre bilder pr sekund, så det ser ut som alt går veldig fort. Og så plutselig våkne i "Lalaland". Hjernen samarbeider og lever liksom ikke sitt eget liv lenger. Fra Autobahn til 80 sone. 
Jeg lurer på hvordan livet hadde vært om jeg ikke var 53 år før jeg fikk diagnosen... Om jeg hadde lært å leve med det når jeg skulle vært student. 
Jeg gikk grafisk design, foto og form og farge, for som de fleste med ADHD (Eller ADD som heg har ettersom jeg ikke er hyper), så er jeg kreativ. Men jeg skulle ønske jeg hadde fordypet meg i noe. Jeg har tatt noen lederkurs på høyskolen som voksen, men jeg har liksom ikke noen formel utdanning og har hoppet fra arbeidsplass til arbeidsplass. Før jeg hadde den jobben jeg har nå, så hadde jeg jobbet maks 3 år på et sted før jeg var rastløs og fant noe nytt og bedre. Men de siste 15 årene har jeg jobbet med teknisk support og det har vært en kjempefin jobb og arbeidsplass! Og der har jeg også hatt sjefer jeg har kunnet tatt en krangel med og som har akseptert av vi på den avdelingen uansatte er noen særinger og har latt oss være det. 
Men de klokeste hoder har nok ganske mange bokstaver i diagnosene sine. Tesla, Einstein, Musk, Newton. De er ikke akkurat "vanlige" mennesker. Så om jeg blir sett på som sær, så be my guest! 

Som sagt så har jeg fått ta mange smeller på grunn av dette. Og jeg har ikke tålmodighet med folk som ikke er ærlige eller som tar mer energi enn de gir! Og jeg har lett for å distansere meg med folk. Fool me once, shame on you, fool me twice, ... bye...  Ekte venner krever ikke. Men de får. Og ekte venner gir.  
Og så var det det med at man bør være sin egen beste venn da... men med disse bokstavdiagnosene kan man bli sin egen fiende. Når man ikke passer helt inn i samfunnet. Når man ikke har samme syn på alt og ikke er politisk korrekt. 

Jeg har ikke fordypet meg i denne diagnosen. Jeg har ikke fått noe oppfølging heller. I fjor sommer hadde jeg en lang sykemelding etter at jeg fikk diagnosen, for det ble helt enkelt for mye for meg. jeg klarte ikke å rydde hjemme, jeg klarte ikke å gjøre noe konstruktivt, så jeg måtte ha en time out helt enkelt. Jeg måtte få tid å justere Ritalin dose og lære meg å tenke annerledes. Jeg vet ingen ting om hva man kan få av hjelp eller noe som helst. Dette er bare noe jeg må leve med. Men i en alder av 54, så er ikke det så ille da. Nå har jeg i alle fall fått svar på hvorfor jeg tar ting lett, og hvorfor jeg ikke har tålmodighet med ting som går tregt.